Munnharper

Helt siden midten av 1990-tallet har jeg arbeidet med arkeologiske munnharper. Det begynte med at jeg var ute etter et emne for min hovedoppgave, og Cajsa S. Lund, som var min eksterne veileder, rådet meg til å ta for meg munnharper fordi det var gjort lite på dette området tidligere.

Hovedoppgaven min handlet om materialet fra Skandinavia. Jeg reiste rundt, særlig i Sverige, og registrerte funn på museer. Jeg registrerte i underkant av 150 funn, hvorav de fleste var svenske munnharper fra borger og klostre. En pussig ting ved materialet er at det er mange flere funn fra Sverige enn fra Norge. Det var rart når vi vet at nettopp Norge er det store munnharpelandet, i alle fall hvis vi skal dømme etter de siste århundrene. Dette kan du lese mer om i en artikkel som stod trykt i Munnharpa (Meldingsblad for Norsk Munnharpeforum) nr.1 (1998), s.5–7:

Last ned artikkel ( pdf-format):
Hvorfor er det funnet så få norske munnharper fra middelalderen?

Munnharper fra Setesdal og Telemark, funnet av munnharpesmeden Folke Nesland, Bykle. Dette er løsfunn som ikke kan dateres ut fra funnsammenhengen. De to harpene  til venstre er tradisjonelle, sannsynligvis eldre norske modeller, mens den til høyre er importert, muligens fra Østerrike

I 1997 fikk jeg doktorgradssstipend fra Norges Forskningsråd for å undersøke munnhapearkeologi i hele Europa. I flere år registrerte og analyserte jeg materiale fra det meste av Europa, noe som resulterte i min avhandling The Archaeology of the European Jew's Harp. Den ble utgitt i år (2006) på forlaget Archaeopress, Oxford. Den er publisert i serien BAR (British Archaeological Reports), International Series, nr. 1500. (ISBN 1 84171 931 5). Den kan bestilles fra Hadrian Books: www.hadrianbooks.co.uk, eller her: gjermund.kolltveit@musark.no

Avhandlingen, som er på 264 sider, dokumenterer og analyserer 830 jordfunnede munnharper fra arkeologiske utgravninger i Europa. Materialet representerer flere århunder med munnharpehistorie; de fleste funnene dateres til perioden 1200-1700. Analysene har et hovedfokus på teknologi, typologi og kronologi, og handler ikke om spilleteknikk, akustikk eller utenomeuropeiske munnharpeformer.

Det engelske vitenskapelige sammendraget for avhandlingen, som ble lagt ut i forbindelse med disputasen, var slik:

The thesis is a contribution to the research area music archaeology, which lies in the intersection between musicology and archaeology. A catalogue with records of more than 800 individual jew's harps from archaeological contexts form the material basis of the thesis. The objects are collected from various museums and archaeological institutions in Europe.The United Kingdom (173 specimens), Switzerland (137) and Sweden (118) account for the largest numbers of jew's harps found in the earth, followed by the Netherlands, Germany and France. The material dates to the late medieval and post-medieval period. Some vague sources from various European countries suggest that the Romans, Saxons and Vikings knew the instrument. This thesis concludes, however, that the oldest specimens found in datable contexts are from around 1200 AD.In the 14th and 15th centuries the instrument became very popular, with a very wide geographical distribution. The manufacture had the character of mass production. The popularity was accompanied by a variety of forms. An important part of the thesis focuses on technology and typology, seeking to find some order behind the morphological diversity. Among the results, the analyses demonstrates that there was a typological development from jew's harps with small bows and long arms towards instruments with large open bows and short arms.Various iconographical and written sources suggest that the jew's harp predominated in the lower social strata. Depictions of the instrument from the 15th century and later show that its place was among travelling pedlars, minstrels and jugglers, as well as fools and beggars. It is not included among the instruments of professional minstrels.As many as 275 specimens, or one third of the material, were found in castles. It is very likely that these instruments belonged to soldiers, who played the jew's harp in their spare time. Since this was the great period for mercenaries in Europe, the soldiers probably had the instruments with them on their postings. Characteristically, the Italian name of the instrument is Scacciapensieri, meaning the dispeller of thoughts or worries.

En norsk artikkel fra Kvinten (nr. 1, 2005, s. 34–38) oppsummerer avhandlingen:

Last ned artikkel (pdf-format):
Nytt fra den arkeologiske munnharpefronten

En mer vitenskapelig artikkel på engelsk som også oppsummerer forskningen stod i Journal of the International Jew’s Harp Society nr. 1, 2004, 79–85:

Last ned artikkel (pdf-format):
Jew’s Harps in European Archaeology: A Brief Summary of a Research Project

Utbredelseskart som viser funnstedene for munnharper fra arkeologiske utgravninger i Europa. De minste prikkene representerer steder med 1–3 funn, de mellomste 4–9 funn, mens de største representerer steder med 10 eller flere funn. Materialet dateres innenfor perioden 1200–ca. 1700. Legg merke til konsentrasjonene av funn i Øresundområdet, rundt den engelske kanal og i Alpene/Sveits.
Jew's Harps in European Archaeology, BAR International Series 1500, Oxford 2006, s. 75.

For tida har jeg ingen store munnharpeprosjekter på gang, bortsett fra at jeg jobber med å få gjort databasen fra prosjektet tilgjengelig på en eller annen måte. Jeg arbeider også med en artikkel sammen med Michael Wright, Oxford, om det engelske materialet, og en sammen med Phillipe Dallais, Sveits, om stempler og munnharpeproduksjon på kontinentet. I tillegg har jeg sammen med Morten Abildsnes et prosjekt om munnharper fra Sibir og Sentral-Asia.