Matklokker

Dette prosjektet handler om matklokker (også kalt stabbursklokker, buklokker), eller rettere sagt om lydlandskapet rundt disse klokkene, som var i bruk i perioden fra ca. 1750 til ca. 1950. Den geografiske avgrensningen er Hedemarken, flatbygdene på østsida av Mjøsa.

Matklokker eller buklokker var særlig vanlig på de store gårdene i jordbruksdistriktene. Klokketårnet på stabburet var et slags statussymbol for gårdene. Her klokketårnet på Tjerne i Ringsaker, Hedmark.
A. Tranberg: Ringsakboka III, Korn og klasseskille 1660–1840, Brumunddal 1993, s. 252. 1993, s. 252.

Hedemarken er et er et område med sterke jordbrukstradisjoner, dominert av store jorder og store garder, etter norsk standard. Området er historisk sett dominert av sosial ulikhet, som særlig økte i oppgangstiden fra 1700-tallet og framover.

Fra midten av 1700-tallet ble de store gårdene utstyrt med klokker, som ofte ble plasserrt på stabburet i et tårn. Et stort og forseggjort stabburstårn med klokke var symbolet på makt og status. Noen tilreisende til Hedemarken var forbløffet over de flotte tårnene, som lignet kirketårn. Funksjonen til klokkene var å regulere arbeidstiden på gården. Tiden ble nå organisert mer effektivt enn tidligere. Likevel kunne de forskjellige gårdene ha sin egen relative tid, slik at lyden fra klokkene kunne høres i et langt tidsrom, for eksempel rundt dugurdstid. Klokkene kalte inn arbeiderne til måltider, og ringte når matpausa var over.

Ikke hvem som helst kunne ringe i matklokka. Det var som regel ei av innejentene, ofte dattera til bonden, som fikk lov til å ringe. Det var heller ikke så enkelt å få det til å låte, og de som ringte i klokka utviklet sin egen teknikk, som igjen skapte individuelle mønstre i klangen. Hver klokke fikk dermed sin egen rytmiske signatur, i tillegg til klangen i selve klokka.

Folk som husker dette lydlandskapet snakker ofte om stemmene til de forskjellige klokkene. De sa forskjellige ting. Noen kom med budskap om dårlig eller vond mat, mens andre haddde mer hyggelige ting på hjertet. Vi kan tenke oss at denne klangen kunne være kjærkommen, når den kalte inn til mat etter ei lang arbeidsøkt. På den annen side skal ikke dette romantiseres. Livet på gårdene var et hardt slit som mange ville vekk fra. Alf Prøysen, som arbeidet flere år som griskokk i Ringsaker nevner flere steder at han ikke likte lyden fra matklokkene. For han var klangen et symbol på det tunge, på skjebnen å bli lenket fast til arbeidet på gårdene.

Flere lokalhistorikere har beskjeftiget seg med matklokker, og lokale historielag noen steder har registrert klokker på gårdene. I Oppland var det for noen år siden et større gardsklokkeprosjekt, som også tok for seg tradisjonen rundt kirkeklokker. Særlig i Valdres finnes det interessante tradisjoner rundt klangen av kirkeklokker, som det finnes mange av der. Historier, sagn og også egne låter (ofte fele- og langeleiklåter) knytter seg til mange av disse klokkene. I et større perspektiv er studiet av matklokker i slekt med fagfeltet campanologi, som er studiet av klokker og klokkespill.