Biografi

Mine forskningfelter er musikkarkeologi, folkemusikk, musikkantropologi, instrumenter og lydredskaper, musikkens opprinnelse og evolusjon, de reisendes musikk, minoriteter, supportersang og lydlandskap.

I mange år har jeg vært en del av et internasjonalt musikkarkeologisk miljø, og deltatt aktivt på konferanser og møter. Et av prosjektene jeg holder på med nå er Roots and routes of the Jew’s harp in Asia, et samarbeidsprosjekt med den japanske musikeren og forskeren Leo Tadagawa.

I tillegg til egne forskningsprosjekter gjør jeg konsulentarbeid for tidsskrifter og forlag. Jeg har vært redaktør for Musikk og tradisjon – tidsskriftet til den norske avdelingen av ICTM – og sakkyndig for Nordisk kulturfond (2009–2013). I februar 2016 arrangerte jeg en konferanse ved Linnéuniversitetet i Växjö, til ære for den svenske musikkarkeologen Cajsa S. Lund. Konferansen resulterte i boka The Archaeology of Sound, Acoustics and Music: Studies in Honor of Cajsa S. Lund, som ble utgitt i 2020 av Ekho Verlag, Berlin.

Tidligere har jeg hatt ulike deltidsstillinger i universitets- og høgskolesektoren, men har nå valgt å være uavhengig av institusjonene. Som frilanser lever jeg av skriving, foredrag og musisering.

I tillegg til å være forsker er jeg sakprosaforfatter, og er medlem av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, NFFO. Utenom musikkanmeldelser og populærvitenskapelige artikler har jeg skrevet tre bøker. Den første om et kjent norsk folkemusikkalbum (Skjoldmøyslaget. Faremoslåttar frå Setesdal, 2012), den neste om musikkens forhistorie og arkeologi (Jordas skjulte toner. Musikk og instrumenter fra steinalder til vikingtid, 2014), og den nyeste om sangens samlende og samfunnsbyggende kraft (Sang som våpen. Historier om sangens slagkraft, 2021).

Jeg er opprinnelig utdannet som fiolinist, og i noen år levde jeg som frilans klassisk musiker, med engasjementer blant annet i Den Norske Operas orkester. Senere endret jeg musikalsk beite til et folke- og «roots»-musikklandskap, fikk studio- og klubbjobber, og spilte med Trond Granlund, Somebody’s Darling, Cajun Mock Frogs, Atle Lien Jenssen, Tony Sheehan og mange andre.

I dag spiller jeg en rekke instrumenter, som fele, hardingfele, bratsj, mandolin, durspill, munnharper, fløyter, sittere, lyrer og lirer.

Jeg spiller i bandet Ford Folk, og i 2013 ga vi ut CDen Folkemusikk fra Nesodden, som er et resultat av et folkemusikalsk støvsugingsprosjekt fra halvøya en liten båtreise fra Oslo.  Blant andre album jeg er stolt av å ha medvirket på er Molok (2015) med det post-progressive bandet Gazpacho, og På jorden et sted (2015) med den kritikerroste artisten Finn Coren.

Utgangspunktet for denne aktiviteten er min interesse for fugler og naturlyder. Som tenåring startet jeg å gjøre lydopptak av fugler. I mitt voksne liv har jeg blitt inspirert av lydlandskapsstudier (eng. soundscape studies), et fagfelt som først ble introdusert på 1970-tallet av den kanadiske komponisten Murray Shafer.

Ettersom vi blir stadig mer støyende øker oppmerksomheten om lyd, stillhet og gode lydmiljøer. En måte å arbeide med lydmiljøer på er å gjøre opptak av dem – å samle på lyder og lydlandskap. I omtrent ti år har jeg samlet lyder på mitt hjemsted Fjellstrand, Nesodden. Prosjektet, som jeg kaller «Soundscape Fjellstrand», er et dokumentasjonsprosjekt. I prinsippet er jeg interessert i alle lyder som kan høres av mennesker, for eksempel snakking, synging, biler, båter, dyr, fugler, fisker, bølger, regn og vind.

Lydene jeg samler kan kalles eller brukes i «lydkunst», men jeg er  ingen stor tilhenger av begrepet kunst. Jeg er mer opptatt av dokumentasjon, selv om opplevelsesdimensjonen (estetikken) ved lyd er åpenbar og helt grunnleggende.

Jeg bygger instrumenter, men vil ikke kalle meg profesjonell instrumentmaker, med respekt for de som har det som yrke. Det jeg gjør er å bygge lyrer og andre rekonstruerte instrumenter og lydredskaper fra middelalderen og forhistorien, knyttet til noen av forskningsaktivitetene mine. En del av arbeidet med skandinaviske lyrer går ut på å rekonstruere – eller rettere å bygge «typemodeller» – av lyrer avbildet på sørnorske portaler, møbler og mindre gjenstander.